Helt siden de første grafiske arbeidene mine har jeg vært opptatt av nytt liv og relasjonen mellom mor og barn. Ikke først og fremst som en biologisk fortelling, men som et bilde på den skapende kraften som holder verden sammen. Jeg tror denne kraften er grunnleggende menneskelig, og kanskje også noe av det mest sårbare vi har. Den er en understrøm i hele kunstnerskapet mitt og har etter hvert fått mange ulike uttrykk.

 

Naturen er mitt viktigste arbeidsrom. Ikke bare som motiv, men som et sted jeg stadig vender tilbake til for å finne stillhet, retning og balanse. Naturen krever lite av oss. Den dømmer ikke, forklarer ikke og forventer ingenting. Den bare er. Kanskje er det derfor den rommer en frihet som er vanskelig å finne andre steder.

 

Landskap, trær, fugler og grener går igjen i bildene mine. De beskriver sjelden bestemte steder, men bærer stemninger og eksistensielle erfaringer. Jeg forsøker å skape rom hvor betrakteren kan finne noe av seg selv. Fuglene har gradvis overtatt menneskets plass i arbeidene mine. De gjør fortellingene mer åpne. Når mennesket trer til side, blir det ofte lettere å kjenne seg igjen. Fuglene blir små stedfortredere – sårbare, årvåkne og frie – og gir betrakteren mulighet til å fylle bildene med egne erfaringer.